- Av Harriet Louise Emblemsvåg Leithe -
Jeg kan ikke minnes at vi snakket om godt eller dårlig vær i ferien da jeg var barn. Det viktigste for oss var å ha skolefri og å reise to måneder til Emblem, min fars heimbygd.Forberedelsene begynte i mai, da bar vi ei stor trekasse med hengsla lokk inn på kjøkkenet. Der la mamma og besta ned ferieklærne etterhvert som de var vaska og lappa. Besta satt på kjøkkenet og sydde klær til oss av nytt og arva stoff. Badedraktene blei strikka eller sydd og alle fikk nye kvite seilduksko.
25. juni kom Oskar Emblem med Emblemsruta og henta heile flyttelasset. Trekassa, sengeklær, kjøkkentøy og sko av alle slag. Ungene i gata hjalp til å bære, og vi jubla da vi var på vei til vårt ferieparadis. Der var vi heilt til skolen begynte ca. 19. august. Vi leide 2 verelser og kjøkken hos Karen Emblemsvåg. Hun var enke og hadde ti barn. I alle sengene var det ny sengehalm.Gulva var reinskura. Nystiva gardiner var opphengt, og potteplantene blomstra i vindua. Vedkassene var fylt med ved både i stua og på kjøkkenet. Vi betalte 20 kroner i måneden i leie, og familien flytta ned i kjelleren når byfolka kom. Vi var to familier som leide der.
Det var et eventyr å komme ned i kjelleren til Karen. Vi sprang ut og inn der hele sommeren. Tre og murveggane var kvitmalte. vinduskarmane var breie og fylte med geranier i alle farger. I kjelleren var ei grue og en svart komfyr. To vassbøtter med vassausa i stod ved siden av. alle drakk av vassausa, og vatnet var kaldt og godt. På veggene hang hyller med kapper på, og her stod rosete kopper og fat. På steingolvet lå filleryer, og det var trekvite langbord og slagbenk. Om sommeren sov barna på stabburet. Det var delt i to, med to rom til guttene og to til jentene. På loftet var der også rom. Foran kjelleren lå en stor helle til benk. Hella stod slik at "ufsedråpene" fra torvtaket ikke traff melkespannene som var satt på hodet til tørk. Dørslag og "silaklutane" hang til lufting på gjerdet. Karen var godheten selv. Rund og trivelig med krølla hår og rull i nakken. Hun leærte oss tidlig at vi ikke måtte springe i attlega.
Pappa laget barneriver til oss, slik at vi fikk være med på slåtten. Vi raka, hesja og trakka lasset, og hver vår gang fikk vi sitte på til løa. Det kitla i magen når vi hoppa i høyet, og løa hadde mange spennenede gjømmeplasser. Om kvelden gikk vi i flokk for å hente heim kyrne fra utmarka som lå ut om garden eller ved badestranda. Som oftest sto kyrne og venta på oss ved grinda. når kyrne var kalvtunge, kom de seinere, så da måtte vi ut i Løkane og Brendhaugane for å rope og lokke. Om høsten når det begynte å bli mørkt, var vi mørkredde, for det bel fortalt at det var ei hulder der i furuskogen.
Vi gikk barføtte for å spare på skoene. Det stakk der graset var nyslått. Vi var stolte unger når vi fikk legge grime på kyrne og leie dem til fjøset. Kattene satt utenfor og venta på "silaskvetten"Etter fjøstellet kom konene med spann og henta melk. Melka var ennå kulunken, fin og feit, og Karen ga godt mål. Prisen var 10 øre literen, og vi betalte en gang i måneden. Det ble satt rømmekoller på "tette" i store brune fat. Den spiste vi etter tum med hver vår skje rundt fatet. Herlig!
Melkespannene som skulle til meieriet, ble senka ned i brønnen til avkjøling. Bygda hadde et kjørelag, som skifta på å kjøre med hest og vogn for å hente melka. Om morgenen gikk melkebåten lngs fjorden og henta spannene. Hver bygd hadde en pliktmann med, og han passet på at spannene kom inn igjen om kvelden. Det fulgte både folk og krøter med båten til og fra byen. For oss var det både en fin og lang tur.