GUNHILD KNUDSDATTER ØSTREM

HUN MISTET SITT BARN - HUN MISTET SITT LIV

(Teksten er publisert slik den opphaveleg stod på trykk i 1962)

Fødsel i dølgsmål var ingen sjeldenhet for 2-300 år siden. Bak hver slik hending lå det en menneskelig tragedie vi knapt kan forstille oss. Det var de harde straffene dengang for seksuell forseelse man forsøkte å unngå. Men straffen for de arme kvinner som ble grepet i denne vanvittige gjerning, var nesten uten unntagelse skarpretterøksen. Forfatteren har fra en rettsprotokoll funnet frem til en skjebne som i sin dramatiske korthet ruller opp en ufattelig tragedie, som viser at vårt samfunn har gått storligen fremover i mildskap og forståelse på disse vel 300 år.

Den 15. august ble retten satt på garden Vignesholen i Borgund. Til stede var kongelig majestets fogd Nils Krag og hederlige og vellærde mann Christopher Pedersen, sogneprest til Borgund, 2 lensmenn og 11 lagrettesmenn.

Det ble fremstilt to fanger for retten: Gunhild Knutsdtr. Østrem og Sjur Ingebrigtsen Midtgård fra Hundeidvik i Sykkylven. Gunhild hadde avlet barn med Sjur som var en gift mann. Dette barn hadde hun født i villmarken for 14 dager siden og hadde der tatt det av dage. Man hadde etter flittig søkning funnet det dødt.

Gunhild forklarte for retten at Sjur var hennes rete barnefar. Hun tjente hos Sjur og hadde hatt samleie med ham. Da hun merket at hun gikk med barn, spurte hun husbonden hva hun skulle gjøre. Han svarte: - Du får dra din vei dit ingen kjenner deg og så får du føde ditt barn der – for kommer dette øvrigheten for øre så er vi begge solgt. Til dette svarte Gunhild: - Jeg kan ikke komme noensted uten pass. - Der reiser så mange uten pass, så kan vel du gjøre likeså. - Kommer jeg meg til Stjørdalen til min frende magister Jens, så spør man meg sikkert etter pass. Magister Jens Clausen Parelius (1585-1667), sogneprest til Stjørdalen og stamfar til trønderslekten Parelius, var sønn til Borgundpresten Claus Corneliusen og Karen Eriksdtr. Gaas. Da sa Sjur: - Jeg vil ikke for noen pris at dette kommer opp, før vil jeg heller lide og ofre alt jeg kan for at du kommer vekk herfra. Du får ikke lov til å vise deg for dine slektninger her mer, men du skal øyeblikkelig reise bort, og barnet får du skille deg av med. - Engang føder jeg vel barnet, men hvor skal jeg da gjøre av det? Sa Gunhild. - Skje Gusd vilje, sa Sjur, det er så mange barn som har vært dødfødte, og det kan vel ditt også være. Gud gi at jeg var like fryktløs overfor mennesker som jeg er overfor Gud, så skulle jeg ha skysset deg et stykke på veien.

Han ga henne så med til niste et stykke ost og tre brødleiver og en halv mark i penger, og gjentok at hun for al del måtte unngå sine slektninger. Gunhild gikk så fra Hundeidvik til nabobygda Tusvik, hvor hun fikk en kone og en husmann til å skysse seg over til Akslanaustet på Emblem, bygda hvor hun var fra. Hun gikk så innover til en av nabogårdene Magerholm og lå der om natten. Neste morgen gikk hun innover til Honningdalsæter og derfra til Flote og Skodje. Hun gikk så til Lid i Ørskog og over Ørskogfjellet og ned i Tomrefjorden i Romsdal, hvor hun arbeidet i 8 dager i flere hus for å få niste. Hvor hun kom, fortalte hun at hun var på vei til mester Jens i Stjørdalen. Hun gikk så fra Tomrefjorden ril Aasen (Ner og Øveraas?), og da hun var midt ute i en myr ble hun dårlig og besvimte. Der lå hun i tre døgn! Da hun kom til bevissthet, så hun at hun var forløst, men at barnet var død. Hun svøpte så barnet i en klut og stakk det inn under en bjørkerot.

Gunhild sa til slutt i retten at Sjur ikke hadde rådet henne til at hun skulle myrde eller fjerne barnet, men kun at hun skulle reise bort, så hennes folk ikke fikk se henne i den tilstand hun var i. Men da hun rodde bort i heimbygda og naboene så hvilken tilstand hun befant seg i, kom nok også dette hennes folk for øre.

Sjur ble så fremført for retten, og bekjendte at han var barnefaren. Men han la til at han ikke visst at hun således skulle miste sitt forster, og sa seg helt uskyldig deri. Fogden spurte om ikke retten var enig i at Gunhild for sin forbrytelse burde ha forbrudt sitt liv, og at Sjur som var hennes barnefar, men som har sin hustru i live, burde bøte med hele sitt bo til kongen.

Retten avsa så følgende konklusjon:

Gunhild kan ikke benekte at hun har levd i løsaktighet og avlet barn med en ektemann, og at barnefødselen var foregått i hemmelighet og i dølgsmål, og at barnet var funnet død i villmark, så man ikke kan vte om barnet er kommet levendes til verden eller ei, da hun har unnlatt i å bruke offentlig hjelp både til seg selv og fosteret. Hvorfor Gunhild bør etter salige kong Christian 4,s lov 2. bok, 5 kapitte 1., og 2. sitat ikke aktes bedre enn den som med vilje tar sitt foster avdage og hun bør derfor ha forbrudt sitt liv og bør miste sin hals ved bøddeløksen. Hennes bo skulle etter loven tilfalle kongen. Men da hun hadde vært hos sine foreldre, så eide hun ikke mer enn de klær hun gikk i.

Gunhild hadde selv unnskyldt Sjur med at han hverken i råd eller gjerning hadde vært årsak til fosterets død, så retten mente at han burde beholde sitt liv, men han sbo skulle tilfalle kongen. Boet fikk han neste år kjøpe igjen av fogden for 26 riksdaler.

Oversetting frå rettsprotokoll og tekstbearbeiding: Magnar Kruse-Bjørge. 

Opphavleg publisert i Adresseavisa 3. november 1962